Bloggen må jo ha meir enn eit Aasmund Olavsson Vinje dikt...

DET FYRSTE DU HAR Å GJERA


Det fyrste du har å gjera, mann,
det er å døy,
når ikkje lenger du elska kan
den fagre møy.


For då er det ute med spræke gut
og mannens verd,
for då er livet alt brunne ut,
det oske er.


Og derfor stødt som det beste galdt
eit hjartelag.
Og derfor mannen han elskar alt
til døyand-dag.


Og lever nokon som ikkje liv
av kjærleik saug,
då gjeng han atter og sviv og driv
som bleike draug.

       Aasmund Olavsson Vinje

Har vore sløv med å poste nå, men her kjem eit dikt igjen.

GLAD
I kveld er eg glad
so underleg glad.
Kvifor?
Veit ikkje, berre glad.

Og så ljost i rommet
kva det no kjem av.

Med eitt demrar i minnet:
Det var i dag eg skifte
ljospære,
og ho lyser betre
enn den gamle.
So enkelt er det.

Aslaug Høydal

GOD NOK SOM DU ER

Halldis Moren Vesaas kunne skildra kjærleik...

DINE ORD

Dine ord

ville eg lese

slik som dei blinde les:

med fingertoppane

leite meg fram

ord for ord, inn mot deg.

Med synet finn eg

berre dei skrivne teikn

I kjensle og hud

kanskje minnet om deg

let meg få kjenne deg nær

kjenne deg att

kjenne deg

om eg fekk drikke inn dine ord

gjennom dei tørste tørste fingertoppar

                         Halldis Moren Vesaas

Ein blogg som denne må jo ha eit Inger Hagrup dikt.

JEG ER DET DIKTET

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.
Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.
Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,
en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.
Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!
Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.
                                      Inger Hagrup

NÅ MÅ DA VERA ASLAUG VAA SIN TUR...

SO RODDE DEI FJORDAN
So rodde dei fjordan, so køyrde dei strondi.
So rei' dei lidan, so vassa dei sundi

Og heggeliljune duppa i bakkan,
Paa kyrkjegolvstiljune inn svinga stakkan'

Det var Liv og Tone, og Rannei og Gyri,
Og Gamla paa Fjone, lett trippa fyri.

Det var Knut og Livaar, og Sveinung og Tore,
Og buggen sin Styrkaar fraa Utigaard Jorde.

Og inn dei seg sessa paa kvaare si side,
So lydde dei messa men tanken ro/k vide.

Og Knut saag paa Tone, og Rannei paa Livaar,
Og Gamla paa Fjone laut tenkje paa Styrkaar.

Daa klokka ho klemta og kvendi sukka
Og karane kremta og ut dei seg tukka.

Og sunnan og norran dei helsa i hendan
So rodde dei fjordan, so køyrde dei strendan.

Aslaug Vaa.